Jogging betydde det samme som ordet hat tidligere hos meg. Gjennom oppveksten hadde jeg veldig få positive erfaringer med ordet eller aktiviteten. Jeg var aldri en sterk løper, og derfor var verken cooper-testen eller 1000 meter’n på skolen noen stor suksess når jeg var yngre. Jeg likte lag- og ballspill som kanonball, slåball, bandy, stikkball og slikt. Da var det mer action og moro slik at man ikke merket hvor sliten man egentlig ble.

Derfor var jeg heller negativt innstilt når kjæresten min foreslo at vi skulle begynne å jogge. Først tenkte jeg at han var “stein hakke tuillått” som det heter på godt trøndersk. Men det ble uansett til at vi handlet oss skikkelige joggesko og begynte for fullt for noen uker siden. Jeg skal ikke lyve å si at første gangen var spesielt gøy, for det var faktisk skikkelig pyton.

Den tanken har faktisk endret seg nå. Jeg merker at formen allerede har blitt mye bedre, og at jeg tåler å løpe lengre om gangen. I tillegg blir man jo skikkelig deilig sliten etterpå, og når man kommer over pyton-stadiet (som jeg kaller det) så er det faktisk litt gøy. Alt jeg trenger er enten en joggepartner eller musikk på øret, for litt distraksjon trenger man. Det aller beste er uansett at det er knallbra trening, som ikke trenger å ta så lang tid.

Poenget er at når jeg, selve anti-joggeren har blitt frelst - så er det håp for deg også. Løp i vei!