Å savne noen man aldri har kjent er fullt mulig. Jeg fikk desverre aldri sjansen til å bli kjent med min morfar og farfar. Det eneste jeg har igjen etter dem er det jeg har blitt fortalt og noen bilder. For å være ærlig misunner jeg alle de som har hatt sjansen til å bli kjent med sine bestefedre. Dere er heldige.

Min morfar døde da mamma var 17 år gammel, og derfor fikk verken jeg, mine søsken eller pappa sjansen til å møte han. Jeg kan bare innbille meg hvor vanskelig det var for mamma å miste sin far så ung. Hun har fortalt meg flere fine historier om morfar. Det inntrykket jeg sitter igjen med er at han var veldig glad i barn, rolig, morsom, omgjengelig og at han var utrolig glad i min mamma. Hun har gitt uttrykk for at hun synes det er kjempetrist at han aldri fikk møtt barnebarna sine - og det synes virkelig jeg også. Jeg tror han hadde vært stolt over alle barnebarna sine, og ikke minst mamma. Mamma er verdens tøffeste og flotteste dame.

Farfar døde når jeg og lillesøster var ganske unge. Jeg har et minne om at han kom kjørende på traktor for å hjelpe oss en gang vi hadde kjørt utfor veien med bil. Jeg har også sett bilder av meg og lillesøster på fanget til farfar, og han ser da skikkelig kry ut. Det er synd at jeg ikke husker så mye av tiden jeg fikk med han. Men det jeg har hørt er at han var litt lik morfar som person, i tillegg så synes jeg det er flott at han tok mamma innunder sine vinger når hun ble sammen med pappa. Jeg liker også å innbille meg at pappa er litt den samme typen som farfar, da han også er rolig av seg, men samtidig full av humor og godt humør.

Jeg vil avslutte med å si at selv om jeg aldri fikk sjansen til å bli skikkelig kjent med dere morfar og farfar, så er dere med meg i hjertet mitt hver eneste dag.

Jeg er glad i dere og savner dere begge to.